His­to­ri­en om Opp­lys­nings­ve­se­nets fond

Historien går tilbake til middelalderen og har sin opprinnelse i det såkalte prestebordsgodset som skulle være en inntekstkilde for prestene. Prestebordsgodset ble bygget opp i løpet av 500 år. Allerede på 1400-tallet ble godset ansett som et selvstendig rettssubjekt, hvor presten kunne opptre uavhengig ved forretninger. Da eneveldet ble innført i 1660 ble prestene kongelige embetsmenn, og representerte staten og kongen i lokalsamfunnet.

Dette eiendomsgodset fra katolsk tid representerte store verdier og utgjorde 10-15 prosent av all fast eiendom på begynnelsen av 1800-tallet. Prestegårder, bortfestede gårder, enkeseter og jord- og skog- eiendommer gikk under navnet det «Beneficerede Gods» Dette forble hos presten selv når kongen konfiskerte klostre og bispe- og kirkegods under reformasjonen.

På Eidsvoll i 1814 var det mange kritiske røster til prestenes utnyttelse av det eldgamle prestebordsgodset – ikke minst de bortforpaktete gårdsbruk, som det fantes 8-9000 av. Når leietider var over burde disse bli solgt og salgsinntektene legges i et fond, hvor avkastningen burde øremerkes kirke og opplysning, mente noen. Opplysningsteolog og trønderprosten Midelfart var aktiv innenfor skole og kirkesaker og mente man burde se bort fra prestebordsgodsets katolske opprinnelse:

"Ikke ved Røgelser eller ved Geistlighedens Bønner frelses Sjælen; kun ved Moralitets og sand Oplysnings Udbredelse, og denne fremmes ved Skoler og Universiteter, og disse kunne ikke bestae uden Penge. Sand Oplysning opliver og fremmer alt godt; Friheden selv vindes ved den."

Bønder stod mot embetsmennene og mange mente bank, kornmagasin og veier var viktigere, for å bygge en egen nasjon. Midelfart mente at prestene kunne få en passende erstatning for eiendomstapet. Flertallet ble enige om § 116, som hindret staten i å bruke kapitalen til ulike formål:

Så vel kjøpesummer som inntekter av det gods som er benefisert geistligheten, skal bare anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme. På begynnelsen av 1800-tallet ble store deler av det «benefiserte godset» solgt, og salgssummene lagt til Opplysningsvesenets fond, som ble dannet ved lov i 1821. Avkastningen fra fondet skulle todeles:

• 1/3 til det nye norske universitet
• 2/3 til Opplysningens understøttelsesfond

Understøttelsesfondet skulle være til lønnsforbedring for prester og lærere, til pensjoner for prester, universitets -og skolelærere og til opplysningsformål, som offentlige lærerskoler.

Den 12. januar 2023 opphevet Stortinget Grunnloven § 116 første punktum, noe som gjør at Opplysningsvesenets fonds grunnlovbeskyttelse og grunnlovsforankrede formål ikke gjelder lenger.

I 1820-40 årene ble det etablert lærerseminarer i all stift takket være midler fra Opplysningsvesenets fond. Tre av de første seminarene ble etablert på prestegårdene; Holt, Stord og Klæbu. Helt fram til 1963 fikk universitetet i Oslo (UiO) tilskudd fra OVF.

Gjennom fondet fikk bøndene adgang til langsiktige lån med gunstige renter og lempelige avdragstider. I 1836 hadde OVF 2600 låntakere og 300 bønder fikk dette året lån gjennom fondet. Det kom godt med ettersom mange trengte lån i den jordbruksreformen landet var inne i.

Ofte gikk presten foran og var en nyhetsformidler for poteten, fornye fruktslag, for hage og landbruk. Prestegården var et sted for nyheter og for mange et vindu mot verden utenfor bygda. Mange prestekoner stod i bresjen for misjonsforeningeri egen stue, etter inspirasjon av Gustava Kielland på Lyngdal prestegård. Presten hadde store offentlige forvaltningsoppgaver, som skolesaker, helse og fattigomsorg, og spilte som embetsmann en sentral rolle for bygdas utvikling lokalt, men også nasjonalt.

Når det offentlige trengte areal var det lettere å kontakte Kirkedepartementet der OVF var organisert, enn å finne en privat eier som ville stille sitt areal til disposisjon for; skoleutbygging, idrettsanlegg, sykehjem eller kommunehus. Tettstedet Selje er et sted hvor utbygging av sentrum har skjedd i stor utstrekning på Selje prestegårds areal.

Ingen tjenestebolig ordning har vært mer forankret i en lang historie enn boplikten for prester. Den ble omtalt i de første kristenrettene og den ble utdypet hos Christian V s Norske lov fra 1687. I 2015 ble den opphevet. I 2023 er ansvaret for å skaffe rekrutteringsboliger kirkens ansvar.

OVFs rehabiliteringer av presteboliger og tilhørende bygningsmasse har vært en formidabel investering i bygningsarv og kulturarv. Å vedlikeholde og heve boligstandarden, og samtidig ta høyde for fredningsvedtak er tidkrevende og kostbart.

I mange tiår har eierskapet til prestegårdsgodset vært omdiskutert. Et langt kapittel i norsk historie var over da regjerningen etter stortingsmeldingen om Opplysningsvesenets fond fattet vedtak om at fondets verdier skulle deles mellom Den norske kirke og staten.

Som en følge av delingen vil fondets verdier deles mellom Den norske kirke og Staten. OVF vil bli et statlig fond, vil få færre prestegårder i sin portefølje og vil i sin strategi arbeide for å finne ny og samfunnsnyttig bruk av presteboligene, samt selge noen av presteboligene på det åpne markedet.