OVF i fel­les­ska­pe­ts tjeneste

Siden etableringen i 1821 har Opplysningsvesenets fond (OVF) stått i fellesskapets tjeneste. Å yte økonomiske bidrag til allmen opplysning og geistlighetens fremme var det viktigste da fondet ble stiftet. — Vi kan vi se tilbake på en virksomhet som har hatt stor betydning for samfunnsutviklingen, en betydning som er videreutviklet og forsterket i vår tid, sier direktør i OVF, Ole-Wilhelm Meyer.

Publisert

Ole Wilhelm bredde 02 farger

Ole -Wilhelm Meyer

Prestegårdene rundt i landet er en viktig del av norsk kulturarven. Presten skulle bo på en anselig gård i nærheten av den lokale kirken. Han var embetsmann, kanskje den eneste i bygda, og prestegården var embetsbolig. - Helt frem til 2015 var det boplikt for prester i Den norske kirke. OVF arbeider i dag med både å selge prestegårder, samtidig som vi arbeider med å finne annen bruk av prestegårder med særlig stor kulturhistorisk verdi. – Fondet har vært, og er en muliggjører ved å være grunneier. Historisk har OVF vært en samfunnsbygger, og vi ønsker å fortsette med det, sier Ole-Wilhelm Meyer.

Prestegårdene har spilt en meget viktig rolle i utviklingen av lokalsamfunn landet over. I eldre tid var den et kulturelt og religiøst senter i bygdene. De store presteboligene ga rom for offentlige møter, bispevisitaser, foreninger, konfirmasjonsundervisning og skole. Prestegårdene bidro også med sosialomsorg (i dag NAV-oppgaver) og husflid. Det har også vært knyttet forskning og utvikling til prestegårdene.

Til mange av gårdene er det knyttet historiske hendelser, og flere framtredende personer i norsk historie har hatt et nært forhold til en prestegård. De store prestegårdene dannet grunnlag for solide inntekter for presten. De ble gjerne definert som «fete» kall. De «fete» kallene kunne medføre så store inntekter at prestens interesse gjerne dro seg mer mot det verdslige enn det åndelige. På begynnelsen av 1800-tallet ble derfor de store gårdene delt opp, for å sikre at presten i større grad konsentrerte seg om de åndelige spørsmål.

Fondet har vært, og er en muliggjører ved å være grunneier. Historisk har OVF vært en samfunnsbygger, og vi ønsker å fortsette med det.

— Ole-Wilhelm Meyer, direktør i OVF

Kirken overtar eiendom

Den norske kirke skal, etter beslutning i Storting og regjering få overført i overkant av 160 eiendommer, blant annet prestegårder og bispegårder. Det er en forutsetning for overføring at aktuelle kommuner gir delingstillatelse.

Boligene som skal overføres til Kirken ligger som regel på en større eiendom. Derfor må OVF søke delingstillatelse fra den enkelte kommune, på steder der prestegården i dag er del av en større eiendom, som for eksempel gårdsbruk. Forutsetningen for overføring til kirken er at boligen lar seg skille ut fra resten av eiendommen.

OVF vil, etter overføring av presteboliger til kirken, selv sitte igjen med 138 prestegårder og forpaktningsbruk, flere med stor verdi som kulturminner. Eiendommer uten historisk verdi vil i stor grad bli solgt i årene fremover, mens for eiendommer med stort kulturhistorisk verdi arbeider OVF målrettet med å skape ny aktivitet til glede for lokalsamfunn landet over, sier Ole-Wilhelm Meyer.

Verdier for fellesskapet

I tillegg til prestegårdene arbeider OVF også med utvikling av andre eiendommer i porteføljen. Mange eiendommer er festet bort til næringsbygg, bolig og fritidseiendommer, og en rekke andre eiendommer vurderes utviklet i samarbeid med kommune, næringsliv og andre aktører landet over, opplyser Ole-Wilhelm Meyer.

– Våre to datterselskaper Clemens Eiendom og Clemens kraft arbeider med dette, og har en rekke flotte prosjekter under arbeid. Datterselskapet Clemens Kraft arbeider med utvikling av miljøvennlig energiforsyning gjennom småkraftverk, og Clemens Eiendom med bolig- og næringsbyggprosjekter, blant annet under konseptet «Smarte nabolag». Disse og andre deler av fondets prosjekter og virksomheter, blant annet jord- og skogbruk og drift og vedlikehold av fondets kultureiendommer, skaper en rekke arbeidsplasser og aktivitet i Distrikts-Norge, avslutter Ole-Wilhelm Meyer.