Sommeren 2013 ble statuen av St. Sunniva avduket foran Selje prestegard. Selje var bispesete på Vestlandet fram til 1170

Prestegårdenes kulturminneverdi

Ovfs faste eiendommer har sitt utgangspunkt i prestegårdenes lange historie. Det innebærer at fondet forvalter svært mange kulturminner som det er viktig å ta vare på for framtiden. "Prestegårder som kulturminner for Den norske kirke" ( ekstern lenke)

De første prestegårdene

De første kirkene ble oppført av kongen, høvdingen eller bønder på deres grunn. Det var naturlig at presten bodde på en gård som lå nært der kirken ble bygget. De første prestegårdene er derfor ofte utgått fra kongsgårder eller storgårder som kirkeeierne rådde over. Prestegårdene hadde ofte den beste beliggenheten i bygda og det beste jordsmonnet. Presten fikk rett til å bruke gården, og fikk også inntekter fra annet jordegods.

Boliger for statens representant

Da eneveldet ble innført i 1660 ble prestene kongelige embetsmenn, og representerte staten og kongen i lokalsamfunnet. Prestegårdene var hjemmet til statens representanter og på mange måter et uttrykk for statens tilstedeværelse rundt om i landet. Fram til 1800 var prestegårdene også de eneste offentlige bygningen ved siden av kirkene.

Viktig i lokalsamfunnet

Prestegården var en stor arbeidsgiver. Presten ansatte tjenestefolk, hadde husmenn og sesongarbeidere. Kunnskap og undervisning var viktig og flere prester hadde på 16- og 1700-tallet et rom eller lite hus for undervisning og senere for konfirmasjonsundervisning på selve prestegården. Etter skoleloven i 1739 fikk prestene ansvar for å skaffe skoleholdere.

Ofte gikk presten foran når det gjaldt nyvinninger og prestegården var ofte både foregangsbruk og mønsterbruk på landbrukssiden. Prestegården var et sted med nyheter og impulser, og for mange et «vindu mot verden» utenfor bygda. På denne måten spilte prestegårdene en helt sentral rolle for mange lokalsamfunn rundt om i landet.

Sentral del av Norges historie

Etter hvert opprettet staten flere offentlige eiendommer, og disse ble ofte utskilt fra prestegårdenes gods: sorenskrivergårder, fogdegårder, militære sjefsgårder og lensmannsgårder. Å bevare kulturminnene knyttet til prestegårdene, er å bevare historien om både lokalt hverdagsliv og dannelsen av det offentlige Norge.

Bygninger og beliggenhet

Prestegårdene er bygningsmessige arvestykker. Små og store byggverk i hele landet kan fortelle likt og ulikt om materialvalg, teknikker, og tradisjoner. Tråkker man over dørstokken, kan interiøret fortelle om trender, den gang som nå, men også om praktiske løsninger i et bondesamfunn som er en saga blott. Mange bygninger har utspilt sine opprinnelige funksjoner, men de er gode vitnesbyrd om forgangne tider og har hatt en viktig betydning på en arena som mer og mer forsvinner. Bygningene dokumenterer  arkitektoniske epoker og rundt en fjerdedel av presteboligene i fondet er fredet. Prestegårdene med sine tun har ofte en sentral beliggenhet i kulturlandskapet. I svært mange tilfeller kan historiske hendelser og kjente personer knyttes til gårdene.

I tillegg til prestegårdene er det på fondets eiendomsgrunn også gravhauger, bygdeborger, bautasteiner og andre kulturminner av kulturhistorisk verdi.

Skriv ut