Fra Bjørnsterne Bjørnsons barndomshjem, Nesset prestegard i Møre og Romsdal.

Historien om Opplysningsvesenets fond

Historien til Ovf strekker seg nesten tusen år tilbake i tid, til den gang Norge ble kristnet og kirken begynte å bygge opp et etter hvert betydelig gods rundt kirker og prestegårder.

Våre tidligste, kristne konger ga gaver til kirken i form av jordeiendommer. Olav Tryggvasson la eiendom til kirken da han bygget kirke på Moster, og Olav den Hellige la jordegods til fylkeskirkene i landet. Dette ble et grunnlag for det kirkelige godset i Norge, som prestebordsgodset senere sprang ut av. I middelalderen bygget bønder og fiskere lokale kirker og storfolk ga jordeiendom og gårdsbruk som presten disponerte.  I katolsk tid ble en betydelig formue tilført kirken og prestene, gjerne gjennom testamentariske gaver.

Kirkens gods og prestegårdens gods

Prestebordsgodset ble betegnelsen på dette jordegodset som ble gitt til kirken, og som igjen skulle forbeholdes og være inntekstgrunnlaget for presten. I middelalderen vokste "prestegårdseiendommene" frem som del av det lokalkirkelige gods. Dette godset besto dels av prestegården, og dels av andre eiendommer gjerne med gode ressurser som god og lettdyrket jord, jakt og fiske, vannkraft, mineraler, seter, skog. Allerede på 1400-tallet ble prestebordsgodset ansett som et selvstendig rettssubjekt, og soknepresten opptrådte uavhengig ved forretninger. Prestegårder med gode inntekter ble attraktive og gjerne omtalt som «fete kall». Presten ble tidlig en øvrighetsperson med privilegier i samfunnet. 

Prestebordsgodset får særskilt status

Ved reformasjonen i 1536 ble Kongen øverste kirkestyre. Alt bispegods ble overtatt av Kongen og klostrene ble avskaffet, mens prestebordsgodset ble holdt utenom. Prestebordsgodset fikk en særskilt status og ble i all hovedsak holdt intakt og bruk til sitt opprinnelige formål frem til slutten av 1700-tallet.

Fra slutten av 1700- tallet ble en del gårder solgt. Inntektene ble brukt i vedkommende presteembete, til almueskolevesenet og som bidrag til Universitetet.

Grunnloven av 1814

Prestebordsgodset var stort sett intakt inntil 1814, da Grunnlovens §106 (i dag §116) ble formulert spesielt med henblikk på å sikre geistligheten utkomme av "det benefiserte gods" og hindre staten i å beslaglegge avkastningen av eiendom eller kapital.

Ved Grunnloven kan man se et skille mellom det enkelte presteembete og det benefiserte gods, ettersom de lokale presteembetene ikke ble sikret en andel av inntektene fra godset. Grunnloven distanserer også fondet fra statskassen ved å gi klare formål: geistlighetens beste og opplysningens fremme.

Prestegårder og kapitalforvaltning

Selv med Grunnlovens §106 var det fortsatt ubesvarte spørsmål knyttet til forvaltningen av Prestebordsgodset. I 1816 vedtok det første ordentlige Storting at godset skulle bestå, og i 1821 kom loven om det benefiserede gods. Denne slo fast at godset, med unntak av prestegårder og enkeseter, skulle selges etter hvert som festeavtalene utløp. Inntektene fra salget skulle plasseres i et kapitalfond, og gjøres rentebærende.

De årlige inntektene skulle fordeles med 1/3 til Universitetet og 2/3 til Opplysningsvesenets Understøttelsesfond.  I tiden frem til 1860 ble mellom åtte og ni tusen gårder solgt, og inntektene ble lagt til Ovfs kapitalfond. Utbetalingene til Universitetet opphørte i 1963.

Presteboligordningen lovfestes

I 1955 kom loven om presteboliger og prestegårder hvor det gamle naturalavlønningssystemet ble avviklet. Prestene fikk statslønn og det ble lagt opp til at prestene skulle bruke prestegården som embetsbolig. 

Ny lov om dagens forvaltning av fondet

Ny lov om Opplysningsvesenets fond kom i 1996. All avkastning av fondet skal komme Den norske kirke til gode, og salg og utleie skal skje på markedsmessige vilkår. Verken eiendommer eller kapital som tilhører fondet kan gis bort eller forbrukes. Når eiendommer selges skal inntektene av salget overføres til kapitalfondet.

I 2001 ble forvaltningsorganet for Opplysningsvesenets fond opprettet med egen administrasjon og styre.

Skriv ut